My Favorite Thing - liner notes

Norsk / English

HØRE, TILHØRE

Jeg har lenge vært opptatt av mekanismer bak flokkoppførsel, refleksbevegelser, selvoppstående mønstre og spontan sosial dynamikk. Tanker omkring slike fenomener, og det å konkretisere og tolke slike fenomener som lyd og forløp, har dannet springbrett for de fleste stykkene mine de siste 10 årene. Ofte med utgangspunkt i clustere av uavhengige pulser eller impulser. Gjennom denne tilnærmingen har minner også blitt et tilbakevendende tema. Selv om minner er noe vi kun har i oss selv, er felles minner og felles erfaringer, samtidig noe som knytter oss sammen som mennesker, skaper flokk og forsterker følelsen av tilhørighet. Felles minner peker på noe utenfor gruppens 'nå', en konsensus om noe fast, men likevel et ubeviselig samme, noe som binder og samler gruppens bevegelser og handlinger. På den måten har jeg laget meg et tidsverktøy som strekker seg fra den lynraske impulsen, til det tilsynelatende evige minnet, der hver ende av skalaen former gruppen, men springer ut fra hvert individ.

Når vi bringer frem minner, rekonstrueres de for bevisstheten. Kanskje vi kan si at de oversettes fra emosjonelle indre "avspillinger" til språk. Minner er plastiske, private work-in-progress.

Mellom 2015-2017 skrev jeg trilogien My Favorite Thing  (MFT), bestående av musikk for slagverkstrioen Pinquins, kollektivet Ensemble neoN, og Kringkastingsorkestret. I arbeidet med den jobbet jeg primært med beskrivelser av minner, tolkninger av minner, transformasjoner av minner og andres minner i møte med mine.

Jeg lagde en enquête der alle involverte utøvere ble spurt om deres musikalske oppvåkninger, og tanker rundt hva det var eller er i musikken som fanget dem. Gjennom arbeidet med svarene oppsto ulike formspråk for de tre stykkene: MFT 1ble utelukkende basert på én av utøvernes sterke minne som var et kort trommebrekk fra rockebandet BigBangs Girl in Oslo. I MFT 2 fikk alle musikerne hver sin del, som en fri collage med mine tolkninger av de ni musikernes minner fra barndommen. Stykket begynner blant annet med min tolkning av en utøvers minne av å høre Rachmaninovs 2. pianokonsert for første gang, og avsluttes med min tolkning av en annen utøvers opplevelse av å bli sunget for som barn. MFT 3 ble til en kaskade av sidestilte, sammenfallende og overlappende minner. Med en så stor gruppe mennesker var det, ikke overraskende, mange nærmest like opplevelser og minner. Spesielt operaer hadde gitt musikerne tidlige gnister. Avslutningen av MFT 3 ble basert på en utstrukket og utvisket versjon av de åtte første taktene av ouverturen til La Gazza Ladra av Rossini.

I arbeidet med My favorite thing-trilogien har jeg snevret inn utøvernes viktige minner til korte bruddstykker. Jeg har løsrevet minnene fra den emosjonelle opplevelsen de opprinnelig kom fra. Minnene har jeg så omtolket og rekonstruert, og fremstår nå som musikalske uttrykk uten klar tilhørighet.

I ettertid ser jeg hele denne prosessen på en annen måte. Den handler om min egen avhengighet av å skulle sosialt relatere, og skape en relasjon, til alle menneskene jeg jobber med. Samtidig har jeg søkt å gi deltakende musikere eierskap til musikken, slik at det er noe felles som står på spill. Selv søkte jeg kanskje etter noe så elementært som tilhørighet. Min bakgrunn som bandmusiker, og det opplevde kvantespranget det er å jobbe nesten utelukkende med musikere med klassisk skolering, har nok gjort meg usikker på hvordan min egen flokk ser ut, og hva som forbinder mine uttrykk til andres uttrykk.

Eller kanskje jeg her bare rekonstruerer minnet mitt om denne prosessen, og at jeg nå får ideen til å passe til det jeg er opptatt av nå? Slik sett har jeg ufrivillig bragt inn nok et nivå. Prosessen bak trilogien fremstår nå heller som noe selvutleverende, eller som en sosial eksponeringsterapeutisk studie.

I 2015 parallelt med arbeidet med MFT og umiddelbart etter et proto-verk med utgangspunkt i "emergent behaviour" (verket (herd)STUDY, for Ensemble Ernst), jobbet jeg med et stykke som skulle vise seg også å bli en komposisjonsteknikk jeg siden har jobbet mye med. Gjennom å imitere seg selv, etter beste evne, umiddelbart reagerende på utallige opptak av seg selv, gjennomførte Yumi Murakami en omfattende omgang "hviskelek" i form av å imitere sine egne opptak. Stykket Flock of Me oppsto - emerged, så å si - i studio. Stykket fremføres vanligvis som et tape-stykke for 5 høyttalere, der publikum innkapsles i noe som kan minne om en fugleflokk. Til denne platen er stykket mikset ned til stereo, men effekten kan fortsatt oppleves.


less-sense er et tidlig stykke. Bestillingen av stykket fikk jeg av sopran Silje Aker Johnsen, og markerer tidspunktet hvor jeg valgte å si opp min siste faste stilling, og turte å kalle meg komponist. Stykket reflektere rundt temaer om selvbegrensning, selvkorrigering, og nær utsletting av selvets natur og motorer. Teksten består av noen setninger fra Augustins Confessiones, der han bekjenner til sin Gud om sine drifter, sine valg, og ikke minst indre konflikter: "How good you were to me, for you put so much bitterness in that cup of pleasure". I løpet av stykket klusser utøverne ut deler av notene de leser fra, og reduserer dermed - i dobbel forstand - sin egen stemme.

I ettertid er det vanskelig å unngå å legge merke til hvordan det adferdskorrigerende aspektet i stykket speiler min egen ustanselige revidering av tidligere verk. Versjonen av stykket på denne utgivelsen er til og med avkortet hele introduksjonen. Stykket blir dermed på mange måter stående som en palimpsest av seg selv og et avtrykk av mine egne prosesser.

MEMBER, REMEMBER

For a long time I have been inspired by mechanisms of herd behaviour, spontaneous reflexes and movements, emerging patterns and spontaneous social dynamics. Ideas surrounding such phenomena, and concretising and interpreting these phenomena as sound and sequence, have largely shaped my compositional work the past 10 years — often based on clusters and independent pulses or impulses. Through this approach memories have also become a recurring theme. Although memories are something we only have in ourselves, mutual memories and experiences connect us as humans, creating a strengthened sense of belonging to groups, or flocks. Mutual memories call attention to something beyond the group’s sensation of the ‘now’, they form a consensus regarding something enduring, yet exist as unverifiable samenesses and still something that binds the group and creates a collective of movements and actions. In that way I have made myself a time tool that ranges from lightning-fast impulses to seemingly eternal memories, and each end of the gamut forms groups, springing from each individual.

When we recall memories, they are reconstructed for our conscious mind. Perhaps we could say they are translated from emotional “playbacks” into language. Memories are plastic, private work in progress.

From 2015-2017 I composed the trilogy My Favorite Thing (MFT), consisting of music for the percussion trio Pinquins, the collective Ensemble neoN, and the Norwegian Radio Orchestra. In the project I worked primarily with descriptions of memories, interpretations of memories, transformations of memories and memories of others in encounters with mine. I fashioned an enquête in which all involved performers were asked about their musical awakenings and what it was (or is) in music that captivated them. The artistic style of the three pieces arose through working with their responses: MFT 1 was based exclusively on the strong memory one of the performers had of a drum fill from the song Girl in Oslo, by the rock band Big Bang. In MFT 2 I gave each performer a segment, shaping the piece as a free collage through my interpretations of the nine musicians’ childhood memories. For instance, the piece begins with my interpretation of one performer’s memory of hearing Rachmaninoff’s 2 nd piano concerto for the first time. The piece ends with my interpretation of another performer’s memory of being sung to as a child. MFT 3 became a cascade of juxtaposed, concurrent and overlapping memories. With such a large group of people there were, not surprisingly, many virtually identical experiences and memories. Opera especially had provided the musicians with early sparks. The conclusion of MFT 3 was based on a stretched-out and nearly erased version of the first eight measures of the overture to La Gazza Ladra (The Thieving Magpie) by Rossini.

In working with the My Favorite Thing trilogy I have narrowed down the performers’ strong memories into short fragments. I have torn the memories loose from the emotional experience that spawned them, and I have reinterpreted and reconstructed them in such a way that they now appear as musical expression without any clear affiliation.

In retrospect, I view this entire process in a different way. It has to do with my own dependency on the necessity of relating socially and creating a relationship to all people with whom I work. At the same time I have tried to give the participating musicians ownership of the music so that it is our making common cause that is at stake. I was perhaps seeking to achieve something so elementary as a sense of belonging. I suppose my background as band musician and the quantum leap I made to work almost exclusively with classically trained musicians has made me feel insecure as to what constitutes my herd and what it is that connects my expression to the expression of others.

Or is it perhaps that I now reconstruct my memory of this process, and in doing so fit the idea with my present me? If so, I have probably involuntarily added a new level to this work. The process behind the trilogy now seems more like an act of self-revelation or a study in social exposure therapy.

In 2015, in parallel with my MFT project and immediately following a proto-piece based on emergent behaviour ( (herd)STUDY for Ensemble Ernst), I worked on a piece that wound up turning into a compositional technique that I have used a lot since then. By imitating herself as best she could by reacting immediately to innumerable recordings of herself, Yumi Murakami produced an extensive round of “Chinese Whispers” in the form of imitating her own recordings. The piece is usually performed as a fixed-media piece for 5 loudspeakers, during which the audience is encapsulated in something reminiscent of a flock of birds. This release presents the piece as a stereo mix, but the experience is somewhat the same.

less-sense is an early piece. The commission for this piece came from Silje Aker Johnsen and marks the point in time when I chose to resign from my last permanent position and had the courage to call myself a composer. The piece is based on reflections around the theme of self-limitation, self-correction, and comes close to an obliteration of the nature and prime movers of the self. The text consists of a few sentences from Saint Augustine’s Confessions, in which he confesses his drives, his choices, and, especially, his inner conflicts: “How good you were to me, for you put so much bitterness in that cup of pleasure.” As the piece progresses, the performers scratch out portions of the scores, thus reducing — in a twofold sense — their own parts/voice.

In retrospect, it is difficult not to notice how the behaviour-correcting aspect of the piece reflects my own incessant revising of my earlier works. The version of the piece on this release has even got its entire intro discarded. Thus the piece serves in a way as a palimpsest of itself and an imprint of my own processes.

Jan Martin Smørdal (translated by Jim Skurdall)